fredag 28. januar 2011

Havari i Lakselv 1942: Heinkel He 111 H-6















Handelsskipet Empire Lawrence


Etter å ha deltatt i angrep på konvoi PQ 16 den 26. mai 1942 kommer flyet i kamp med en Sea Hurricane utsendt fra det katapultutstyrte handelsskipet "Empire Lawrence". Flyet skades og på retur til Banak styrter det i fjellet Neitama nær Lakselv. Besetningen på fire omkommer. Helmut Walter (f. 26.10.1919), Martin Barnutz (f. 27.10.1918), Wilhelm Baumann (f. 29.10.1919) og Georg Hager (f. 29.03.1919) er alle gravlagt på den tyske kirkegården i Botn-Rognan.

After participating in attack on convoy PQ 16 May 26th 1942 the plane was attacked by a Sea Hurricane emitted from the catapult-equipped merchant ship "Empire Lawrence.

The aircraft, damaged and on its return to Banak Aerodrome, crashes in the mountain Neitama near Lakselv. The crew of four were killed: Helmut Walter (b. 10/26/1919), Martin Barnutz (b. 10/27/1918), Wilhelm Baumann (b. 29/10/1919) and Georg Hager (b. 03/29/1919) are all buried at the German War Cemetery Botn-Rognan.

Se bilder fra Neitama her/photos from Neitama

Fakta om Heinkel He 111 H-6: /

Click for facts about the Heinkel He 111

Mannskap

5

Motor

2 x Junkers Jumo 211F-1 1350 hk

Vekt

8 680kg

Kampklar vekt

14 000kg

Maks hastighet

435 km/t

Maks rekkevidde fullastet

1 223 km

Bevæpning

1 x 20 mm MG FF / 1 x 13mm MG 131 MG/ 7 x 7.92 mm MG 15 og/eller MG 81

1 x 2 000 kilos bombe (hengende under flyet) og 1 x 500 kilos bombe (inni flyet) eller 8 x 250 kilos bomber (inni flyet)

Vingespenn

22.60 m

Lengde

16.40 m

Høyde

4.00 m

Kilder: Fleet Air Arm Archive (www.fleetairarmarchive.net)

http://ktsorens.tihlde.org/flyvrak/neitama2.html



onsdag 26. januar 2011

Billefjord sjøflyhavn



Vi jobber med å sikre de fakta som er tilgjengelig i dag vedrørende Billefjord sjøflyhavn og andre tyske anlegg i området. Det har gått mange rykter om anlegget og om hvor det ble av krigsfangene. Vi jobber blant annet med å få avklart deres skjebne slik at ryktene verifiseres og/eller stoppes. Vi vet at det var 2 600 krigsfanger i Porsanger 15. februar 1943. Vi vet også at det var 575 krigsfanger og 201 fra Organisation Todt som arbeidet i området 1. juni 1944. Anlegget ble sprengt 11. desember 1944. (Klikk her for å lese mer om OT)

I forbindelse med våre kildegranskninger har vi fått tilgang til en hel del informasjon: sprengnings"tegning"/rapport fra anlegget hvor vi leser at det ble bruk 13 500 kg. flybomber til å sprenge anlegget, deriblant 12 stk. 500 kg. flybomber og 35 stk. 50 kg. flybomber. Vi jobber med å finne de orginale tegningene av bunkersanlegget og lage oversiktskart over over sjøflyhavna og de nærliggende områder.

Båter/skip:
Katapultskipet Friesenland var stasjonert i Klubben fra juli 1943. Skipet ble torpedert 19.09.1944 av et russisk torpedofly, to mennesker døde. Skipet ble kjørt på grunn ved Kaaven steinen i Indre Billefjord for å unngå å synke. En annen dramatisk episode er brannen ombord i D/S Blenheim som du kan lese om ved å klikke her

Anlegg:
Bilde av brakke med tyske feltkabler fra Indre Billefjord kan sees ved å klikke her.
For å lese mer om anleggene i området kan du snart klikke her.

Fly:
Fly og flyhistorier som har forbindelse med aktiviteten i Billefjord under krigen kommer vi til å legge ut her.


Våpen/bestykning og dramatiske hendelser:

"De bestemte seg da for å angripe tyskerne i grålysningen neste dag. Den 8. februar kl. 9 var de i stilling, etter en forutgående rekognosering. Avtalen var at patruljens brengun skulle åpne ild 30 minutter seinere. Men etter 15 minutter, kl. 9.15, åpnet tyskerne ild. De hadde da vært i alarmberedskap og hadde lagt seg til med en dobbeltpost nær de norske angripernes stilling. Tyskernes ild ble straks besvart med brengunild mot de tyske soldatene som veltet ut av brakken. En av tyskerne ble da drept. Imidlertid hadde tyskerne en overlegen ildkraft og etter en halvtimes skuddveksling begynte den norske styrken å gå opp for ammunisjon."
Kart fra trefning mellom Bergkompaniet og Tyske
styrker i Indre Billefjord i 1945.

Harald Sandvik beskriver situasjonen slik: Mens de andre trakk seg tilbake til gammen tok korporal Mugås dekning og besvarte ilden med sitt stengun inntil han ikke hadde mer ammunisjon igjen. For å unngå å bli tatt til fange trakk han seg tilbake. Han krøp så opp i lien 150 meter ovenfor brakken, som nå var tatt i besittelse av tyskerne. Det var mørkt, så han kunne bare skimte fienden som satte ut vakter. Styrken ble anslått til 15-20 mann. Han holdt seg i ro, og observerte i flere timer før han igjen trakk seg tilbake.
Mer om hendelsen kan leses her.

Tyskerne tilhørt Jagdkommando Kistrand, 50 mann fra den 230 Infanterie Division og en del av Sicherungs abteilung Reichstrasse 50. I Tysk kilde rapportere de 2 av sin egen såret og 1 Nordmann drept.

FKLF har mange bilder fra dette området.

Her vil tidligere upublisert materiale rundt bestykning (våpen/typer), dramatiske hendelser og trefninger bli presentert.

SOVJETISKE KRIGSFANGER I BILLEFJORD:
Det var to krigsfangeleire i området. Den ene var på Klubben (Kriegsgefangenenlager Billefjord) mellom Ytre og Indre Billefjord. I denne krigsfangeleiren er det registrert 73 døde krigsfanger. FKLF har fått tilgang til kopier av disse fangekortene. Alle har en unik historie. Til høyre ser vi fangekortet til Jewgeni Iwanow, som var en av de som ikke overlevde. Jewgeni Iwanow døde 5.oktober 1943 og ble begravet 6. oktober 1943.


Vi behøver mer informasjon om fangeleiren i Indre Billefjord.
Har du informasjon av noen art? Ta kontakt!

Oversikt over fangeleirene i Porsanger finner du her.

Begge fangeleirene i Billefjord er hver for seg Finnmarks største fangeleirer. FKLF har kontaktet Narviksenteret vedrørende bistand til å dokumentere fangenes historie og skjebne, et lignende arbeid er allerede utført i forhold til fanger i Narvik/Beisfjord.
Det skal være tatt fotografier i leirene av et medisink hjelpeteam, disse skal vi forsøke å få tak i og presentere for dere.

Før Foreningen Krigshistorisk Landskap Finnmark startet med arbeidet fantes det lite informasjon om anlegget. Vi har til nå funnet/fått tilgang til:
- Sprengningskisse/sprengningsrapport fra desember 1944.
- Korrespondanse om hva som er ferdigstilt av ulike anlegg.
- Tellelister på antall skudd, håndgranater (2 707 stk), geværer, artilleri o.a. fra 15.05.43.
- Telleliste over arbeidere i forskjellige stillinger fra 15.05.1943.
- Detaljert minekart fra Klubben.
- Detaljerte minekart fra Sandvik.
- Detaljerte minekart fra Sandvik kryssområdet.
- Flyfoto tatt 15.06.1944 av sovjetisk Spitfire. Bildet viser området fra Sandvik krysset til og med Klubben.
- Fargebilder av båter, hus og personer i Indre Billefjord fra 1943.
- Otto Andersens (Vadsø) 44 siders rapport om anlegget.
-  Bilder av Friesenland ved Klubben og gode bilder av bygningmassen ved anlegget.

Et av målene til FKLF er å få satt opp informasjonstavler over anleggene, slik at historiene ikke glemmes. Dette kostnadskrevende arbeidet søker vi i inneværende år blant andre Sparebankstiftelsen DnBNOR om midler til å få iverksatt.

mandag 24. januar 2011

Litt veihistorie fra Finnmark









Etter 1930 ble det virkelig tempo over veibyggingen i Finnmark.

Da ble det bestemt å bygge Riksveg 50 (nåværende E6) ferdig gjennom hele fylket.

Det sto fortsatt igjen endel anleggsarbeid i 1940 før Finnmark hadde fått sammenhengende vegnett. Mellom Langfjordbotn og Talvik manglet 7 km veg, og mellom Rafsbotn og Skaidi sto omtrent 20 prosent av arbeidet igjen. Strekningen Skaidi-Olderfjord ble gjort ferdig i årene 1927-1937. Innover langs Porsanger til Lakselv var sammenhengende veg opparbeidet ved begynnelsen av 1930-årene. I 1940 var 42 prosent av riksvegen planert mellom Børselv og Lakselv, 52 % mellom Børselv og Storfjordbotn og 91% mellom Ifjord og Storfjordbotn. Mellom Vestertana og Nyborg fantes flere gamle bygdeveger som ble utbedret til sammenhengende hovedveg.

Gjennom 1930-årene foregikk anleggsarbeid mellom Nyborg og Kirkenes. Parsellen Karlebotn-Gandvik var ferdigplanert og 99 prosent av strekningen Gandvik-Neiden og Neiden-Hesseng var ferdigplanert før andre verdenskrig brøt ut. Spesielt var militæret sterkt interessert i å få fullført gjennomgangsvegen i Nord-Norge. En stor del av pengene til fullføring av veger kom fra det militære beredskapsbudsjett. Sammenhengende vegforbindelse mellom Øst- og Vest-Finnmark ble ansett å ha både en stor nasjonal og lokal betydning av norske myndigheter og derfor ble Finnmark en av pionerfylkene innenfor maskinell vegbygging.

I 1930 ble den første traktor (en tre tonns Hanomag) med brøyteploger og slepeskuffer tatt i bruk. Disse redskapene hadde sine negative sider: traktorkjøreren ble utsatt for mye risting og han klarte ikke å sitte lenge om ganger. Derfor måtte det være fire mann til en traktor, to traktorkjørere og to mann til å styre plogene og skuffene.

I 1934 ble beltetraktorer (Caterpillar) tatt i bruk på veganlegget Gargia - Kautokeino for planering. Det var et stort framskritt da det var spade og trillebår som hadde gjort grovarbeidet i fyllingen før.

I 1939 kom det to moderne bulldozere fra Amerika til anlegget Banak - Børselv - Laksefjord som var det siste store anleggsarbeidet før riksveg 50 ble sammenhengende i november 1940.

Vegvesenet i krig

Det var 1 600 km veger i Finnmark og et nesten ferdig sammenhengende vegnett gjennom fylket da tyskerne okkuperte distriktet i juni 1940. Disse vegene hadde en stor militærmessig betydning, og det gikk ikke lang tid før Vegvesenet ble oppsøkt av okkupasjonsmakten. Det var nå tyskerne som bestemte bygging av nye veger og som stilte krav til vegvedlikeholdet. I mange tilfeller var tyskernes aktivitet større enn de oppnådde resultater. F.eks. på Sennalandet ble det bygd treoverbygninger på lange strekninger og på Myrlandet ble vegen løftet inntil et par meter over terrenget. Vegarbeidere ble tvangssendt fra Sør-Trøndelag til Finnmark av tyskerne høsten 1943. Russiske krigsfanger ble også brukt som hjelpearbeidere på veganlegg.

Like før krigen var det opprettet en ny avdeling for Midt-Finnmark med avdelingsingeniøren Trygve Gimnes som leder. Likevel var det ennå ikke opprettet avdelingskontorer ute i distriktet, men alt personale var samlet i Vadsø. I Alta området var det stasjonert ca. 12000 tyske soldater, men bare 3000 nordmenn bodde der. Blant annet på grunn av påtrykk fra tyskerne ble det bestemt å opprette avdelingskontor til Alta i 1942. Avdelingskontoret ble etter hvert et lite spionrede, hvor distriktskasserer, hjelpekasserer og likeså avdelingsleder av kontoret var sterkt involvert. Det gikk ikke lang tid for disse fikk besøk av tyskerne. Under påskudd av nødvendig tjenestereise til Kautokeino klarte avdelingsingeniøren i en dramatisk flukt å komme seg over til Sverige, og derfra til England.

Før 1965 var veien i Norge skiltet med riksveg 1 sør for Oslo og riksveg 50 nord for Oslo.

1. juli 1969 ble E 6 forlenget til Nordkjosbotn og i 1983 til Kirkenes.

Kilde: Statens vegvesen i Finnmark/Arkivkatalog 1944 - 1970 / Foto: FKLFs arkiv

tirsdag 11. januar 2011

Minerydding i Finnmark






















Krigshistorisk Landskap Finnmark arbeider med arkivmateriale, tyske minekart, fotografier, upubliserte manus og lokalhistoriske artikler som kan belyse den mer eller mindre ukjente historien omkring mineryddingen i Finnmark etter krigen. Rundt 2000 tyske krigsfanger ble satt til å rydde minefelt i Finnmark. Totalt ble 28 tyskere drept og 21 såret under opprydningen. I alt hadde Tyskerne lagt ut 7 000 sjøminer og 90 000 landminer i Finnmark.


Her følger et lite utdrag av informasjon om mineryddingen i Finnmark:

Osmund Jenssen var kontrolloffiser for mineryddingen i Vest-Finnmark sommeren 1945. Han ble sendt nordover etter trening i minerydding. Jensen skildrer arbeidet i boka Minerydding i Finnmark.
Mineryddingen måtte igangsettes raskt, prioritert var i første omgang områder knyttet til tyske militærforlegninger og tilhørende militæranlegg.
Den lokale mineryddingen startet straks, og det varte ikke lenge før ulykkesmeldingene strømmet inn til Allied Forces Headquarters fra hele landet, opplysninger om antall døde, sårede, navn og omstendighetene rundt ulykkene måtte innrapporteres.
For Finnmarks vedkommende var det besluttet rydding i hele fylket vest for Tanafjord, men først den 2. august 1945 ble det tillatt at britiske offiserer kunne dra inn i Finnmark inntil linjen Banak – Karasjok uten spesialtillatelse fra Allied Head Quarter.
Mineryddingen i Finnmark ble derfor sporadisk og utilstrekkelig i første omgang, men atskillig rydding ble likevel utført blant annet i Hamnbukt, Kistrand, Lakselv og Børselv.
I Nord Norge forøvrig foregikk minerydding i lengre tid av flere tyske militære som var blitt værende i landet på grunn av de forsinkede muligheter for retur til Tyskland. Ut desember 1945 ble det ryddet i Karasjok og Porsanger.
Inntil 21. juni 1945 var det registrert 119 døde og 163 sårede tyskere samt fire britiske og to norske soldater på grunn av minerydding i Norge.
Den 24.juli 1945 var tallet steget til 179 døde og 292 sårede, den 29. august til 275 døde og 392 sårede.
Deretter ble det foreløpig innskrenkning i mineryddingen, muligens etter initiativ fra alliert hold etter avtale med den tyske Armeeoberkommando for de kapitulerte tyskere.
Den 2. mai 1946 fant det sted en konferanse i Oslo mellom Hærens overkommando og den gjenværende tyske overkommando om en fortsatt mineryddingsplan. Et tysk pionerkompani på 600 frivillige ble opprettet for å fjerne, senke, tilintetgjøre og lagre ammunisjon på sikker plass. 30 «Feuerwerker» og åtte offiserer ble knyttet til kompaniet. I tillegg ble ytterligere to pionerkompanier opprettet for å fjerne landminer og ammunisjon, først og fremst i Finnmark. Det hadde her meldt seg for få frivillige.
Det nødvendige antall måtte suppleres ved pålegg. Filmklipp om mineryddingen kan sees nedenfor.
Den tyske overkommando innvendte imidlertid at det å bli satt inn i minerydding stred mot internasjonal lov – særlig mot artikkel 32 i overenskomsten om behandling av krigsfanger av 27/7 1929 ledd 1: «Det er forbudt å bruke krigsfanger til skadelige eller farlige arbeider».


Svar innløp fra Hærens overkommando2 undertegnet Odd Bull, at tyskerne ikke var krigsfanger, men avvæpnede styrker som hadde overgitt seg betingelsesløst. Genferkonvensjonen, mente HOK, «hadde intet å gjøre med denne saken». Tyskerne var pliktige til minerydding. I sammenheng med annen arbeidsvirksomhet kalte imidlertid Forsvarsdepartementet tyskerne for «krigsfanger».


Kilder:

Anders Chr. Gogstads arbeider / Fotografier: Reidar Berg


torsdag 6. januar 2011

Fiskeflåten som gikk tapt





















Etter evakueringen og brenningen av Finnmark kom det inn en rekke krav til Statens krigsforsikring for fiskeflåten i forhold til båter som var tapt.

De offisielle tallene som i alle år etter krigen har vært rådende er at 350 båter ble ødelagt/sprengt/brent.


Foreningen vil i tiden som kommer ta en titt på og presentere antall innmeldte krav og erstatningsutbetalinger for å gi et så riktig bilde som mulig av situasjonen for fiskerne i Finnmark i denne dramatiske perioden.

Historien rundt enkeltbåters skjebne vil også bli presentert.

Begge foto fra FKLFs arkiv

Forskrift om statens overtagelse av krigsrisikoen for fiskeflåten.

I medhold av Stortingets vedtak av 15. september 1939 om statens overtagelse av krigsrisikoen for fiske- og fangstflåten bestemmes:

1.Staten overtar krigsrisikoen for fiske- og fangstflåten (krigsforsikringen for fiskeflåten) fra 1. september 1939 og inntil videre.
2.Det betales ikke premie. Forhåndsanmeldelse for fartøy eller den enkelte tur finner ikke sted.
3.Forsikringen omfatter alle fartøyer som er merkepliktige i henhold til lov av 5. desember 1917 nr. 1, dog bare under:
a.Fiske eller fangst fra norsk havn, herunder også ved deltagelse i torske- og sildefiskeriene ved Island, uansett om fangsten ilandbringes på Island eller i norsk havn.
b.Føring av egen fangst innenfor den grense i havet som er fastsatt for håndhevelse av Norges nøytralitet i den krig som er brutt ut mellom fremmede makter, d.v.s. 3 nautiske mil fra kysten.
c.Føring av levende eller fersk fisk innenfor samme grense som under punkt b.
d.Annen fart innenfor samme grense som under punkt b, når fartøyet brukes til fiske eller fangst eller til føring av levende eller fersk fisk og bare for enkelte turer brukes i annen fart.
Fartøy som brukes til storhvalfangst og fraktefartøyer som bare unntaksvis brukes til fiske omfattes ikke av forsikringen.
Redningsskøytene tilhørende Norsk Selskab til Skibbrudnes redning omfattes av forsikringen, uansett hvor farten foregår, dog ikke sålenge de er bortleiet til private.
4.Ved siden av erstatning for fartøyet skal det ytes erstatning:
a.for utrustning av redskap og utstyr,
b.for utrustning av klær og effekter,
c.for proviant,
d.for tap av hyre ved arbeidsledighet som følge av krigsforlis,
e.for liv og invaliditet.
5.De nærmere regler for forsikringen og dens omfang og tariffer for erstatningene fastsettes av Handelsdepartementet.


Intervju av tidsvitner























Vi ønsker å komme i kontakt med tidsvitner som har historier, bilder og annet materiale. Kjenner du noen som vil fortelle eller har du kanskje selv noe du vil dele med oss? Vi vil vite mer om hverdagslivet under krigen, små episoder som gir de yngre generasjoner et innblikk i et liv under okkupasjon, skolegang og mangel på denne, rasjonering og hvordan det var å være barn/ungdom under krigen. Vi har kontakt med noen som forteller, men det er rom for mer, mye mer.

Ta kontakt med Roger Albrigtsen.












mandag 3. januar 2011

Fangeleire i Porsanger










FANGELEIRE I PORSANGER

Nedrevann:

70 mann arbeidet i perioden juli 1943 - oktober 1944 med veiarbeid Banak - Karasjok. Om vinteren snørydding.

Skoganvarre:

100 mann arbeidet fra april 1943 - oktober 1944 med veiarbeid Banak-Karasjok. Det var også en annen leir i Skoganvarre hvor 15 mann arbeidet fra april 1943-oktober 1944 ved bilverksteder.

Banak:

Tre mindre leire:

20 mann arbeidet fra oktober 1941 - oktober 1944 ved bilverksteder

30 mann arbeidet fra oktober 1942 - oktober 1944 ved bilverksteder

50 mann utførte fra oktobr 1943 - oktober 1944 arbeid med jord

Brennelv:

I to leire var det 50 og 250 mann som fra 1942 - oktober 1944 arbeidet med:

Befestninger

Brakker på Banak flyplass

Reparerte flyplassen etter allierte flyangrep

Snørydding på flyplassen samt veiarbeide

Hamnbukt:

90 mann arbeidet fra oktober 1941 - oktober 1944 i havna ved Hamnbukt med:

Losse- og lastearbeid

Befestningsarbeid

Veiarbeid

Utvidelse av fylling for kai

Igeldas:

80 mann arbeidet fra april 1942 - til oktober 1944 med:

Utvidelse av riksvei 50 mellom Banak og Billefjord

(I tillegg deltok 3-400 mann fra leiren ved Indre Billefjord)

Valdak:

80 mann arbeidet fra april 1942 - til oktober 1944 med: Utvidelse av riksvei 50 mellom Banak og Billefjord (I tillegg deltok 3-400 mann fra leiren ved Indre Billefjord)

Gåradak:

80 mann arbeidet fra april 1942 - til oktober 1944 med: Utvidelse av riksvei 50 mellom Banak og Billefjord (I tillegg deltok 3-400 mann fra leiren ved Indre Billefjord)

Indre Billefjord:

Ca. 1 500 mann arbeidet fra våren 1942 - oktober 1944 med:

Lasting & lossing

Utvidelse av riksvei 50

Kaibygg ved Sjøflyhavna på Klubben i Billefjord

Snørydding

Ytre Billefjord:

Ca. 1 500 mann arbeidet fra våren 1942 - oktober 1944 med:

Bygging av tysk sjøflyhavn på Klubben i Billefjord, fangene bygde bensinlager innesprengt i fjell, kystbatterier og vei til havna.

Kistrand:

Fra januar 1942 - oktober 1944 arbeidet 50 mann (antallet økte gradvis til 200 i oktober 1944) med:

Lossing og lasting

Snørydding på riksvei 50

Raksivarre (Olderfjorddalen):

4-500 mann arbeidet i perioden fra mai - oktober 1943 med å bygge snøtuneller og snøskjermer langs riksveien.


Kilde:

Den norsk-sovjetiske kommisjon 1946

Kommisjonen ble til etter kongelig resolusjon av 15.2.46. Men informasjonen i Nord-Norge er innhentet i september-oktober 1946.